Skrevet av Lindis Sloan

Statistisk sett vil en nyfødt jente leve fem år lenger enn en gutt. Økonomisk sett er det altså viktigst for henne å skaffe seg en godt betalt jobb. Hun skal leve lengst, også som pensjonist. Ser man på lønnsstatistikken for kvinner og menn er ikke dette like selvsagt. Ledelsen i norske bedrifter setter mer pris på menn enn på kvinner, i Norge er en mann med høy utdannelse mer verdt enn en høyt utdannet kvinne. Slik fungerer arbeidslivet i 2009. Og lønnsforskjellen er større i det private næringsliv enn i offentlig sektor. Dersom en mann lønnes med 400.000 kroner i året, vil en kvinne i privat sektor tjene 334.000, selv om de har samme stilling og arbeidstid. I det offentlige vil årslønnen hennes være nærmere 352.000, altså 17.000 kroner mer å leve for. Forskjellen øker med høyere lønnstrinn.

Man skal være temmelig naiv for å tro at bedrifter lønner sine ansatte etter hva de fortjener. Arbeidsgivere flest betaler akkurat så lite de kan komme unna med i forhold til lover og regler. Først når en arbeidsgiver forstår at han vil tape markedsandeler dersom han ikke skaffer seg en tidsriktig stab, vil han tilby bedre lønn. Jo flere som forventer et likestilt arbeidsliv, jo raskere vil næringslivet bli nødt til ikke bare å rekruttere kvinner, men også slåss for å få tak i de beste. Og betale det de er verdt.

Enkjønnede arbeidsplasser er mindre mangfoldige og sannsynligvis mindre dynamiske enn arbeidsplasser med både kvinner og menn. Foreløpig har ropet på bedre kjønnsbalanse vært størst fra omsorgsyrker som barnehager, skole og eldreomsorg, der menn er meget etterspurt. Altså stort sett offentlige arbeidsplasser.

Kvinner med høyere utdannelse satser i stadig større grad på det offentlige. Det har de altså all grunn til. Kvinner med mastergrader og doktorgrader forteller at de søker seg til det offentlige rett og slett fordi det er der de mest spennende jobbene finnes. Det er illevarslende for det private næringsliv. Det er grenser for hvor sunn og konkurransedyktig en moderne bedrift kan være dersom de som jobber der jobber der på grunn av høy lønn. Det kan komme til å bli dyrt for næringslivet.

Men privatlivet, da?

Samtidig tyder tall på at de unge høyt utdannede kvinnene med åpne øyne går i kjønnsfellen. For arbeidslivet blir ikke mer likestilt. Det blir mer tradisjonelt. Også i de nye kunnskapsbaserte yrkene jobber kvinner mer deltid enn menn. Fedre er på jobb 37 timer pr. uke. Mødre er der 28 timer.

Sannsynligvis er presset på en ung, utdannet kvinne større i dag enn for en generasjon siden. Riktignok har kvinner – og til en viss grad også menn – større frihet til å velge yrke enn før. Men denne friheten brukes først og fremst av kvinner med lang utdannelse. Og definisjonen av hva som er maskulint og hva som er feminint, ser ut til å være trangere i dag enn for en generasjon siden.

Vi er nok blitt mer likestilt. Men kjønnsrollene ligger på mange områder like fast som før. Sykepleiere flest er kvinner, ledere flest er menn. ”Klare kjønnsroller for småbarnsforeldre”, melder Statistisk sentralbyrå (SSB) i sin siste tidsbrukundersøkelse. Småbarnsfedre er like mye på jobben som andre menn, og dobbelt så lenge som småbarnsmødre. Til gjengjeld utfører småbarnsfedrene bare 62 prosent så mye husarbeid som småbarnsmødrene. På 30 år har disse fedrene økt mengden husarbeid med en time daglig. Samtidig tror mange kvinner i ramme alvor at deres egne menn er ute av stand til å ta like godt vare på barna som de selv kan. Kanskje ikke så rart, når samfunnet ser barnepass som kvinnens selvfølgelige ansvar?

 

Tilbake