I disse dager kjemper norske kvinner for retten til en hel kropp, nærmere bestemt en reell rett til rekonstruksjon av et eller begge bryst etter brystkreft. Det er en viktig kamp for å bevare mental og fysisk helse etter en sykdom som i all hovedsak rammer kvinner alene. Det er samtidig et godt observert paradoks at menn får fjernet og rekonstruert testikler i et og samme inngrep, mens kvinner kan vente resten av livet på en operasjon som skal gjenopprette kroppens likevekt. Allerede etter noen uker rapporterer mange at de kan kjenne hvordan ryggen tar skade av å belastes skjevt med vekten av bare ett bryst. Mange vegrer seg for å ha sex. Og arret mot den flate brystkassen er for mange en konstant påminnelse om hva kreften har krevd av dem, - og hva de unnslapp for denne gang.

Samtidig er støtteapparatet rundt norske brystkreftrammede i en klasse for seg, med mange lokale tilbud basert på både stor frivillighet og store statlige og private bevilgninger. Man kan treffe likesinnede i egen by eller bygd, man kan gå på kurs i hvordan håndtere vanskelige tanker, og man kan få opphold på egne senter hvor velvære og kunnskap om den nye situasjonen står i sentrum. Kreftforeningen og Foreningen for Brystkreftopererte (FFB) gir håp og livslyst til dem som søker det. I Tromsø sørger tre kvinner alene for at alle som opereres der kan få besøk fra en som vet hva de går gjennom i dagene før og etter operasjon, - og det hele er ulønnet innsats for FFB.

I vårt store naboland mot øst fins det ingen tilbud utover klinisk behandling. Russiske brystkreftrammede opereres og sendes hjem. Dødsangst eller ensomhet må man håndtere selv eller ta opp med en travel lege mens man ennå er på sykehus. I tillegg er det et langt større tabu å snakke om sykdom i Russland enn i Norge. Opinionen henger ikke med på den medisinske utviklingen, og kreft forbindes derfor for mange med sikker død. Mye slik HIV/AIDS omtales her hjemme.

Sammen med vår partner i Murmansk er vi på KUN nå i ferd med å opprette tiltak som skal gi brystkreftrammede i Murmansk noen av de samme tilbudene som norske kvinner har, - for å gi håp og for å lette byrden for de rammede og deres familier. Etter modell av norske tilbud ønsker vi å skape et sosialt nettverk for brystkreftrammede, en besøksordning for kvinner som er innlagt i forbindelse med operasjon, og et kurs i kognitive teknikker for å håndtere vonde tanker, og finne livsmot og håp. Prosjektet finansieres av Utenriksdepartementet, med Helse- og Omsorgsdepartementets godkjenning. Siden tilbudene i all hovedsak baserer seg på frivillighet tror vi de vil være bærekraftige langt ut over prosjektets levetid – og forhåpentligvis kan de også utvides til å gjelde i flere byer i Russland og for flere typer sykdom.

Jeg leder prosjektet og vil i den forbindelse gjerne si til kvinner i Norge: fortsett å kjempe der det norske helsevesenet enda har noe å gå på, fortsett å kjempe for like rettigheter som menn har ved tilsvarende sykdom. På dette feltet er Norge i tet, men vi må fremdeles vise vei – samtidig som vi strekker ut en hånd til dem som kommer etter, og trekker dem med oss. 

Og for dem som syns den friske tittelen hittil er dårlig besvart i innlegget: Prosjektet vil også forsøke å bedre vilkårene for det norske initiativet som sender brystproteser til Russland, men som stadig opplever å bli stoppet av mistenksomme tollere.