Små samfunn - store drømmer! 07.05.09 13:31

Skrevet av Bjørnar Andreassen

I bunn og grunn er Norge er sammensatt av mange småsamfunn (og noen litt større). Felles for mange av disse er at de har nedgang i folketallet. Enhver småkommune med respekt for seg selv har også en målsetting om at deres kommune skal vokse og bli stor og at det blir dermed viktig å gjøre seg lekker for å tiltrekke seg nye innbyggere.  

Da viser de fleste kommuner seg som "et Norge i miniatyr", - vi er vill, vakker og våt! Kom og nyt vår natur! Om ikke folk fra de såkalte sentrale strøk av landet vil valfarte i hopetall til våre fantastiske bygder og øyer, ja så drar vi til utlandet for å importere nye innbyggere. I teorien vil vi så gjerne bli flere, ikke minst for å sikre oss høyere overføring fra staten.

Vi vet at folk er betydelig mer flyttevillige enn hva tilfellet var før i tiden, de unge flytter ut for å utdanne seg og utforske livet.  Når de etablerer seg vil mange se seg om etter et egnet sted å slå seg ned med sin familie. Da kan våre mange småsamfunn være reelle alternative for bosetting.
Spørsmålet er hvordan vi tar mot dem som kommer? Forskning utført på vestlandet indikerer at praksis er noe annet enn teori.

Her beskrives samfunn som oppleves som lukket for innflytterne. Samfunn som har sine sterke lokale kulturer og krav til rammer som man må tilpasse seg for å få innpass. Det er ikke er plass for "annerledeshet", du må passe inn i den lokale bunaden eller la være. På denne måten kan man si at si at småsamfunn skyver fra seg personer med forskjellige seksuelle preferanser, personer med fysiske og psykiske forskjelligheter og ikke minst personer med annen kulturell og etnisk bakgrunn. Dette er et paradoks, når man samtidig vet at nettopp innvandringen stadig får en større betydning for å stoppe flyttestrømmen fra distriktene.

Hva så med det lokale/kommunale tiltaks/utviklingsarbeidet rundt omkring? Mye av dette arbeidet har vært basert på tiltro til at folk flytter dit det er arbeid å få. Arbeid er fremdeles viktig, men det er viktig å ta inn over seg at arbeidsmotivet for flytting er mindre en før. Forhold knyttet opp mot familie, sted og miljø er blitt viktigere. Folk etterspør i større og større grad lokalsamfunn som er attraktive, åpne og inkluderende.  Ut fra en slik forståelse vil det viktigste man kan jobbe med i lokalt utviklingsarbeide være å framelske inkluderende sosiale miljøer hvor det er rom for ulikhet og toleranse. Dette blir grunnlaget for å skape tilhørighet og stolthet hos innbyggerne.

Kanskje er det så enkelt at vi egentlig synes det er greit som det er? - at vi egentlig ikke ønsker å bli så mange flere i vårt idylliske lille lokalsamfunn? Kanskje drømmene ikke er så store allikevel?