Den moderne heksejakt 15.09.10 15:11

Skrevet av Gunhild Thunem

Fra flere hold er det kommet oppfordringer til partiene om at vi trenger flere kvinner og et større mangfold inn i politikken.  Kommunens Sentralforbund har i samarbeid med de politiske partiene gjennomført  FoU prosjektet ”Selvsagt kvinner i politiske maktposisjoner”. Dette for å øke andelen av kvinner i kommunestyrene og andre politiske maktposisjoner frem til valget 2011 til minst 40 prosent

Bruker mann statistikk for å finne den gjennomsnittlige politikeren så er han : En hvit mann på 50 år som tjener 60 prosent mer enn  gjennomsnittet i befolkningen, han er 50 prosent mer formuende enn allmuen og han tjener 29 prosent mer  enn kvinnelige kollegaer. Dette er 13 prosent mer enn nettolønnsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge!

Dersom politikerne skal speile mangfoldet i befolkningen så har vi en stor utfordring.  Består den norske befolkningen hovedsakelig av hvite menn på 50år?

Ofte når politiske parti blir stilt kritiske spørsmål til hvorfor kjønnsfordelingen er skjev på listene så får vi høre at det er fordi kvinner ikke vil, og at partiene greier ikke å skaffe kvinner som er dyktige nok. De kan ikke føre opp en kvinne bare fordi hun er kvinne. De kan ikke velge bort dyktige menn på bekostning av kvinner , personer av en annen etnisk bakgrunn eller  andre underrepresenterte grupper.

Det jeg vil kalle de siste dagers heksejakt på kvinnelige politikere kan kanskje forklare noe av grunnen til at kvinner, om så er tilfelle, vegrer seg for å engasjere seg i politikk? Oppslagene om gaver som kvinnelige politikere har tusket til seg, føyer seg inn i rekken av andre medieoppslag  der det kan virke som man leter med lys og lykter for å finne feil og mangler ved kvinnelige politikere. Bagatellmessige forhold blir tatt ut av sin kontekst og blåst opp, og får en uforholdsmessig stor plass i mediebildet. Det er ikke lenge siden vi hadde store oppslag omen ulovlig oppsatt brygge. Denne ”bryggen” blir av lokalbefolkningen der denne ”bryggen” er, karakterisert som noen planker lagt på berget. Oppslagene om de mye omtalte gullarmbåndene blir av verftsnæringen som er ansvarlige for disse gaven omtalt som storm i et vannglass. Mens flere kommentatorer nå spår  at armbåndene kan bli Navarsetes og Meltveit Kleppa sin bane. Media har tidligere greid å felle Manuela Ramina Osmundsen og Åslaug Haga. Haga oppgav at det voldsomme  mediakjøret førte til en forverring av hennes helsesituasjon og ble en belastning for familien. Medienes håndtering av disse sakene minner om offentlig mobbing. Kravene til politikere og da kanskje spesielt kvinnelige politiker er blitt av en slik karakter at det kanskje ikke er rart at partiene har vansker med å finne dem. For kvinner som vurderer å engasjere seg i politikk vil denne håndteringen av kvinnelige politikker virke som en advarsel mort å engasjere seg.

Selvsagt så skal politikeren følge norske lover og regler, har de gjort feil må de rydde opp. Det kan virke som vi slår hardere ned på kvinnelige politikeres feiltrinn. Hva er forskjell på tepper, sølvservise og gullarmbånd?

Mottar ikke mannlige politikere i så stor grad gaver, eller håndterer de dette spørsmålet på en ryddigere måte? Er svaret på det siste spørsmålet ja, bør vi kanskje være glad for at de fleste politikerne er menn. Vi må jo ha folk vi stoler på for å styre dette landet!