Hvem skal utvikle distriktene når all kompetansen blir i byene? 01.07.09 13:38

Skrevet av Bjørnar Andreassen

Dette er en interessant utfordring for distriktene, et slags bevis på at man ikke klarer å dekke hele landets behov for personer med høyere utdanning kun med dagens høyskole- og universitets-struktur.

Dette er en problemstilling stortingsmelding 25 – ” lokal vekstkraft og framtidstru- om distrikts og regionalpolitikken”, i liten grad tar innover seg.  Det er positivt og bra at Kunnskapsdepartementet har et visst fokus på at Høgskole og Universitets-systemet skal gi flere og mer fleksible studier. Men jeg savner at Kommunal- og regionaldepartementet(KRD) på vegne av kommune-norge tar grep for å utvikle en struktur som kan være på mottaker-siden, for å matche og utfordre høyskole- og universitet på distriktenes kompetansebehov.

I samme stortingsmelding defineres følgende utfordringer:

• Sikre næringslivet og offentlig sektor i hele landet tilgang til kvalifisert arbeidskraft og relevant forskningsbasert kunnskap.
• Sikre innbyggerne god tilgang til utdanning av høg kvalitet gjennom heile livet i alle delar av landet.

Jeg kan vanskelig se for meg hvordan man skal kunne løse disse utfordringene innefor dagens etablerte strukturer. Jeg er overbevist om at det må etableres en struktur som tar utgangspunkt i distriktenes kompetansebehov og som gir voksne personer bosatt i distriktene en reell mulighet til å ta høyere utdanning. For å si det i klartekst; man må ta utgangspunkt i de som bor i distriktene, og sørge for at de kan få høyere utdanning. På den måten vil sannsynligheten for at de vil bli værende og bruke sin kompetanse der de bor være betydelig større enn sjansen for at man skal klare å rekruttere folk ”utenfra”. En slik strukturoppbygging må ha sitt utgangspunkt/eierskap i kommunene, gjerne i lokale og regionale partnerskap.

I Sverige har man lenge jobbet med og etablert en struktur med ”lärsenter” som kan vise til gode resultater. De kan vise til at man når nye grupper studenter og  at disse sentrene har en sosialt utjevnende effekt ved at de fleste av studentene kommer fra familier uten akademisk tradisjon.  Hva så med Norge?  Det er gjort en del rundt omkring. Jeg vil dra fram et eksempel som langt på vei har tatt disse utfordringene, nemlig prosjektet Studiesenter Salten i Nordland. En struktur med 5 studiesenter i småkommuner rundt Bodø som i flere år har jobbet med å dekke kommuner og bedrifters kompetansebehov og voksnes ønsker om å kunne ta utdanning uten å slutte i jobb og flytte hjemmefra. Voksne i disse fem kommunene har i de årene prosjektet har vart, kunnet studert ved mange høgskoler og universiteter og tatt viktig utdanning, samtidig som det har vært mulig å skjøtte sin jobb. Så langt jeg vet, har erfaringene vært udelt positive. Dermed er det jo på sin plass at prosjektet nå legges ned i sommer på grunn av manglende finansiering.

Den sittende regjeringen sier i den overfornevnte stortingsmeldingen at ”alle skal ha reell fridom til å busetje seg der de vil”. Med en forsterkning av kompetanseopphopningen i byer og sentrale strøk kan dette fort framstå mer som et fromt ønske enn som et reelt mål. Derfor er viktig at andre departementer enn Kunnskapsdepartementet beskjeftiger seg med å sørge for at lokalsamfunnene våre har den nødvendige kompetansen tilgjengelig for å ivareta sitt tjenestetilbud og sine utviklingsoppgaver. Det er her jeg håper at KRD kan innta en aktiv plass. Etablering av en landsdekkende studiesenterstruktur vil være et verktøy som vil komme distriktene til gode på en måte som er lett målbart og løse utfordringene som Regjeringen selv beskriver. Et slikt grep ville være å drive distriktspolitikk med millimeter-presisjon.

Det kunne vel en distriktsvennlig regjering være bekjent av.